Hvem har rett til barnetrygd? Vilkårene i § 2 og § 4

Barnetrygd går til den som har barnet boende fast hos seg, forutsatt at barnet er under 18 år, er bosatt i riket og har lovlig opphold i Norge. Det gjelder foreldre, men også andre omsorgspersoner og barnevernsinstitusjoner. Retten er ikke knyttet til foreldreskap, til hvem som står oppført i fødselsattesten eller til hvem som betaler mest — den følger hvor barnet faktisk bor.

Vilkårene står i barnetrygdloven §§ 2 og 4. Den korte oversikten over regelverket gir hovedtrekkene; her går vi gjennom hvert vilkår slik Nav og Trygderetten anvender dem.

Vilkår 1: barnet må bo fast hos deg

«Foreldre som har barn under 18 år boende fast hos seg, har rett til barnetrygd dersom barnet er bosatt i riket etter bestemmelsene i § 4.» (barnetrygdloven § 2 første ledd)

Uttrykket «boende fast hos seg» er hentet fra barneloven kapittel 5, og det er de reglene Nav legger til grunn. Bor barnet sammen med begge foreldrene, er saken enkel. Bor det bare hos den ene, må det vurderes konkret hvem det bor fast hos.

Folkeregistrert adresse er et vesentlig holdepunkt, men ikke det eneste. Nav skal se på den faktiske situasjonen, og rundskrivet til § 2 sier det rett ut: det er barnets faktiske, ikke rettslige, bosted som er avgjørende for retten til barnetrygd. Det samme la Frostating lagmannsrett til grunn i dom LF-2024-58284. En avtale eller en dom om fast bosted er altså ikke i seg selv nok hvis barnet i realiteten bor et annet sted.

Når barnet flytter til den andre forelderen

Kortvarige opphold hos den andre forelderen endrer ingenting. For at barnet skal regnes som fast bosatt et nytt sted, må oppholdet ha «en viss fasthet og varighet». Nav praktiserer det slik at hvis det er godtgjort at barnet har bodd hos den andre forelderen i mer enn tre måneder, kan det regnes som nytt bosted for barnetrygdens del — selv om flyttingen ikke er meldt til folkeregisteret.

Ett unntak er verdt å merke seg: regelen gjelder ikke der barnet rettsstridig er fjernet fra den forelderen det skal bo hos, for eksempel som ledd i en foreldretvist.

Vilkår 2: barnet må være under 18 år og ugift

Aldersgrensen kan ikke fravikes. Barnetrygden løper til og med kalendermåneden før barnet fyller 18 år, og retten gjelder «uavhengig av om barnet er helt eller delvis selvforsørget». En 17-åring i full jobb utløser altså like mye barnetrygd som en 17-åring på skolebenken.

Én ting stanser barnetrygden før 18-årsdagen:

«Et vilkår for rett til barnetrygd er at barnet ikke har inngått ekteskap eller registrert partnerskap. Likestilt er utenlandsk ekteskap eller partnerskap som anerkjennes i Norge.» (§ 2 fjerde ledd)

Regelen kom inn 1. mai 2000. Utbetalingen stanses ved utgangen av den kalendermåneden ekteskapet ble inngått. I praksis er dette en sjelden situasjon i Norge, men den slår inn ved utenlandske ekteskap som anerkjennes her.

At barnet flytter hjemmefra, stanser derimot ikke barnetrygden. Flytter en 16-åring på hybel eller i bokollektiv, utbetales barnetrygden videre til barnets verge — normalt foreldrene. Bor en enslig mindreårig helt for seg selv, kan det til og med gis utvidet barnetrygd, som da også utbetales til vergen.

Vilkår 3: barnet må være bosatt i riket

Dette er vilkåret som skaper flest saker. Barnetrygdloven § 4 første ledd definerer når et barn regnes som bosatt i Norge:

«Et barn anses som bosatt i riket når barnet a. fødes i riket og moren ved fødselen har oppholdt seg eller skal oppholde seg i riket i mer enn 12 måneder, b. skal oppholde seg i riket i mer enn 12 måneder, c. fødes under morens utenlandsopphold, dersom moren er å regne som bosatt i riket eller fyller vilkårene om medlemskap i folketrygden etter § 5, eller d. adopteres etter norsk lov under adoptivforeldrenes utenlandsopphold …»

Grensen er 12 måneder. Ikke tre, ikke seks. En familie som kommer til Norge for et opphold som skal vare mer enn ett år, oppfyller bosettingsvilkåret fra starten — det er den planlagte varigheten som teller, ikke hvor lenge de faktisk har vært her.

Ferier og kortere utenlandsopphold

Et midlertidig fravær på inntil tre måneder bryter ikke bosettingen. Sommeren hos besteforeldre i utlandet er uproblematisk. Men § 4 tredje ledd har et unntak fra unntaket som er lett å overse:

«Ved midlertidig fravær fra Norge som ikke varer mer enn tre måneder, regnes barnet fortsatt som bosatt her. Dette gjelder likevel ikke dersom barnet skal oppholde seg i utlandet mer enn seks måneder per år i to eller flere påfølgende år.»

Det er altså summen per år, gjentatt over minst to påfølgende år, som velter bosettingen — ikke lengden på ett enkelt opphold. Familier som deler året mellom Norge og et annet land i to korte perioder om gangen, kan derfor miste barnetrygden selv om ingen enkelttur overstiger tre måneder. Varer oppholdet lenger enn tre måneder sammenhengende, må retten uansett vurderes på nytt, etter reglene om medlemskap i folketrygden i § 5 eller etter EØS-avtalen. Den arvede artikkelen om flytting til utlandet tar det som gjelder ved varig utflytting.

Vilkår 4: lovlig opphold — for både barn og voksen

«Det er et vilkår for rett til barnetrygd at barnet og den barnet bor fast hos har lovlig opphold i Norge.» (§ 4 andre ledd)

Kravet gjelder begge to. Har barnet lovlig opphold, men ikke omsorgspersonen, foreligger det ikke rett til barnetrygd — og motsatt. Bestemmelsen ble tilføyd ved lov 19. juni 2020 nr. 73 og trådte i kraft 1. januar 2021.

Asylsøkere og familier med kollektiv beskyttelse

To grupper har egne startpunkter, og de er strengere enn hovedregelen:

• Asylsøkere. Et barn som har søkt asyl, eller er barn av en asylsøker, anses tidligst som bosatt i riket fra og med den kalendermåneden det er gjort vedtak om asyl eller oppholdstillatelse. Tiden i mottak før vedtaket teller ikke.
• Kollektiv beskyttelse etter utlendingsloven § 34 andre ledd. Her regnes barnet tidligst som bosatt fra og med kalendermåneden den første ettårige oppholdstillatelsen utløper — altså normalt ett år etter at tillatelsen ble gitt. Dette er regelen som treffer ukrainske familier.

Begge steder gjelder deretter hovedregelen i § 11: barnetrygden gis fra og med måneden etter at retten inntrer. Se reglene for flyktninger og nyankomne for hvordan dette slår ut i praksis.

Når andre enn foreldrene har omsorgen

«Annen omsorgsperson eller barnevernsinstitusjon som har barn under 18 år boende fast hos seg, har rett til barnetrygd dersom barnet er bosatt i riket etter bestemmelsene i § 4.» (§ 2 andre ledd)

Fosterforeldre, en slektning barnet er plassert hos, eller institusjonen barnet bor i, har altså samme rett som foreldre. Vilkåret er det samme: barnet må bo der fast, med «en viss fasthet og varighet».

Ved omsorgsovertakelse gjør Nav en konkret vurdering av når barnet skal regnes som fast bosatt det nye stedet, men rundskrivet setter en klar ytre grense: når plasseringen utenfor hjemmet har vart i tre måneder, skal barnetrygden uansett utbetales til fosterforeldrene eller institusjonen. Trygderetten har lagt til grunn at det er rimelig at foreldrene beholder barnetrygden de første tre månedene, når det er uvisst hvor lenge barnet vil bo borte.

Et fosterforhold trenger ikke å være opprettet av det offentlige. Rundskrivet regner det også som fosterforhold når barnet etter privat avtale, med eller uten betaling, skal bo hos andre — for eksempel en tante eller en bestemor. Fosterforeldrene eller institusjonens leder må sette fram krav selv; barnetrygden flytter seg ikke automatisk. Mer om dette i artikkelen om barnetrygd ved fosterhjem og institusjon.

Barn som bor borte fra hjemmet på grunn av skolegang, pleie eller behandling, regnes derimot fortsatt som fast bosatt hos foreldrene. Det er bare når oppholdet utenfor hjemmet er tilnærmet permanent at barnetrygden går til institusjonen.

Delt fast bosted: 50 prosent til hver

«Hvis foreldrene ikke bor sammen og skriftlig har avtalt at barnet skal bo fast hos begge eller det foreligger rettskraftig avgjørelse om at barnet skal bo fast hos begge, jf. barneloven § 36, kan hver av foreldrene få rett til 50 prosent barnetrygd, hvis de fremsetter krav om dette.» (§ 2 tredje ledd)

Tre ting må være på plass samtidig: foreldrene bor ikke sammen, det finnes en skriftlig avtale eller en rettskraftig avgjørelse om delt fast bosted, og begge setter fram krav.

Det siste punktet er der de fleste går i baklås. En skriftlig avtale som sendes inn alene gjør ingenting — kravet om barnetrygd må følge med. Mottar den ene forelderen allerede løpende barnetrygd, regnes det i praksis som et krav, slik at det holder at den andre søker. Mottar ingen av dem barnetrygd, og bare den ene søker, utbetales hele stønaden udelt til vedkommende.

Foreldrene trenger ikke være enige om selve delingen — det holder at avtalen eller avgjørelsen om delt bosted foreligger. Avtalen har ingen andre formkrav enn at den er skriftlig og undertegnet av begge, og den trenger ikke si noe om hvordan botiden fordeles. Delingen gjelder fra måneden etter at kravet er satt fram. Delt bosted og barnetrygd går grundigere inn på regnestykket.

Grupper som faller utenfor

To situasjoner gir ikke rett til barnetrygd selv om barnet fysisk befinner seg i Norge:

• Barn av ansatte ved utenlandske ambassader og konsulater. Etter § 7 gis det ikke barnetrygd for barn som bor fast hos en arbeidstaker ved utenlandsk representasjon her i landet, med mindre vedkommende er norsk statsborger eller er fast bosatt her og betaler skatt til Norge av arbeidsinntekten. Ektefellen eller samboeren til en utsendt arbeidstaker kan likevel få barnetrygd hvis hun eller han forsørger barnet og betaler norsk skatt av en årlig arbeidsinntekt over to ganger grunnbeløpet.
• Barn som bor i utlandet. § 5 tredje ledd er kategorisk: bor barnet i utlandet og ikke fyller vilkårene i § 4, foreligger det ingen rett til barnetrygd, selv om foreldrene bor i Norge. EØS-reglene kan gi et annet resultat, men det er et eget spor.

Svalbard følger sin egen regel. Barnetrygdloven § 3 gjelder for barn som oppholder seg på Svalbard og er medlem i folketrygden etter folketrygdloven § 2-3 — Svalbard er ikke «riket» i bosettingsforstand.

Oppfyller du vilkårene — hva nå?

Er barnet født i Norge og mor registrert bosatt her, skjer alt av seg selv. I de andre tilfellene må du sette fram krav, og barnetrygden gis bare tre måneder tilbake i tid regnet fra måneden kravet kom inn. Det er en god grunn til ikke å vente. Se hvordan du søker om barnetrygd, og hva barnetrygd er for beløp og utbetalingsdatoer.