Barnetrygd og EØS: reglene som går foran barnetrygdloven

Arbeider du i Norge mens barnet bor i Polen, eller bor du i Norge mens den andre forelderen arbeider i Sverige, er det ikke barnetrygdloven alene som avgjør saken. Da gjelder EØS-reglene, og de går foran loven. Barnetrygd er en familieytelse etter trygdeforordningen, og utgangspunktet er at det landet du arbeider i, betaler barnetrygd for barna dine — også når barna bor i et annet EØS-land. Men du må søke. Automatisk barnetrygd gjelder ikke i EØS-saker.

Dette er den delen av barnetrygdretten som oftest blir forklart feil, og reglene ligger ikke i den norske loven, men i to EU-forordninger som er gjort til norsk lov. Gjennomgangen her følger de fire spørsmålene en sak faktisk avgjøres på: hvilket land du er trygdet i, om ytelsen kan tas med ut av landet, hvilket land som betaler først når begge kan betale, og hva du selv må gjøre.

Hjemmelen står i to paragrafer

Barnetrygdloven § 1 a sier både hva barnetrygden er etter EØS-retten, og hvem som vinner når reglene kolliderer:

«Barnetrygd er en familieytelse etter trygdeforordningen. Bestemmelsene i loven her skal fravikes i den utstrekning det er nødvendig av hensyn til relevante bestemmelser i EØS-avtalens hoveddel, trygdeforordningen, gjennomføringsforordningen og bi- og multilaterale trygdeavtaler, se folketrygdloven §§ 1-3 a og 1-3 b.»

Barnetrygdloven § 22 andre ledd sier det samme en gang til, med et videre nedslagsfelt: reglene i eller i medhold av loven skal fravikes så langt det er nødvendig for å overholde forpliktelser etter EØS-avtalens hoveddel og etter forordningene og avtalene som er nevnt i folketrygdloven §§ 1-3 a og 1-3 b. Begge paragrafene fikk denne ordlyden ved lov 25. november 2022 nr. 86, i kraft samme dag. Det var lovendringen etter Nav-saken om EØS-retten, der forrangen ble skrevet uttrykkelig inn i lovteksten i stedet for å ligge i praksis.

Selve regelverket er to forordninger. Folketrygdloven § 1-3 a gjør trygdeforordning (EF) nr. 883/2004 om koordinering av trygdeordninger og gjennomføringsforordning (EF) nr. 987/2009 til norsk lov, med de tilpasningene som følger av EØS-avtalen vedlegg VI. Folketrygdloven § 1-3 b gjør det samme for nordisk konvensjon om trygd av 12. juni 2012, for EFTA-konvensjonen og for avtalene med Storbritannia. Koordineringsreglene for familieytelser er trygdeforordningen avdeling III kapittel 8, det vil si artikkel 67, 68, 68a og 69, og gjennomføringsforordningen artikkel 58 til 61.

Konsekvensen er verdt å feste seg ved: barnetrygdlovens § 4 om når et barn regnes som bosatt i riket og § 5 om medlemskap i folketrygden gjelder fullt ut bare i saker uten EØS-element. Er det et EØS-element i saken, er det forordningen som styrer.

Fire prinsipper hele systemet hviler på

Lovvalg. Du er omfattet av trygdelovgivningen i ett land om gangen for samme periode, aldri i to. Det landet kalles lovvalgslandet.

Likebehandling. Et land kan ikke behandle borgere fra andre EØS-land dårligere enn sine egne i trygdesammenheng. Prinsippet er grunnen til at EU-domstolen underkjente Østerrikes forsøk på å kjøpekraftjustere familieytelser etter kostnadsnivået i barnets bostedsland. En slik indeksering er i strid med trygdeforordningen artikkel 4 og 67, og den norske barnetrygden kan derfor ikke skrives ned fordi barnet bor i et land der pengene rekker lenger.

Sammenlegging. Trygdetid, botid og arbeidsperioder i andre medlemsland skal telle med når et land vurderer om et vilkår er oppfylt. For barnetrygden betyr prinsippet mindre enn for pensjon og dagpenger, rett og slett fordi barnetrygden ikke har noe opptjeningskrav — retten følger av arbeid, pensjon eller bosted, ikke av antall år.

Eksport. En ytelse skal kunne utbetales selv om mottakeren eller familien bor i et annet medlemsland. Det er dette prinsippet som gjør at Norge betaler barnetrygd for barn i Litauen, og som setter barnetrygdlovens regler om utenlandsopphold til side.

Lovvalg: hvilket lands regler gjelder for deg

Trygdeforordningen artikkel 11 nr. 1 slår fast at en person bare skal være omfattet av trygdelovgivningen i én medlemsstat for samme periode. Hovedregelen er at yrkesaktive er omfattet av lovgivningen i landet der de arbeider, mens ikke-yrkesaktive er omfattet av lovgivningen i bostedslandet. Lovvalgslandet har både plikten til å utbetale ytelser og eneretten til å kreve inn trygde- og arbeidsgiveravgift.

Arbeid er altså det tyngste tilknytningspunktet. En polsk statsborger som arbeider i Norge, har norsk lovvalg fra første arbeidsdag — også om oppholdet er planlagt å vare kortere enn tolv måneder, og også om familien blir igjen hjemme. Nav skal i disse tilfellene ikke engang vurdere vilkåret om lovlig opphold i barnetrygdloven § 4 andre ledd, fordi arbeidet i seg selv gjør Norge til lovvalgsland etter artikkel 11 nr. 3 bokstav a.

Arbeid på den norske delen av kontinentalsokkelen teller som arbeid i Norge. Barnetrygdloven § 6 sier uttrykkelig at trygdeforordningen får tilsvarende anvendelse for den som arbeider med leting etter eller utvinning av olje, gass eller andre naturressurser på sokkelen, som om vedkommende hadde arbeidet på norsk territorium. Bestemmelsen gjelder faste og flyttbare innretninger, ikke skip.

For pensjonister gjelder en særregel. Etter artikkel 67 andre setning avgjøres retten til familieytelser av landet som er kompetent for pensjonen, ikke av bostedslandet. Med pensjonist menes her en som bare mottar pensjon; arbeider du ved siden av pensjonen, følger retten den vanlige regelen for yrkesaktive.

Eksport: barnet behandles som om det bodde i Norge

Trygdeforordningen artikkel 67 er den bestemmelsen som gjør hele ordningen mulig. Nav gjengir den slik i EØS-rundskrivet:

«En person skal ha rett til familieytelser i samsvar med den kompetente medlemsstats lovgivning, også for familiemedlemmer som er bosatt i en annen medlemsstat, som om de var bosatt i førstnevnte medlemsstat.»

Gjennomføringsforordningen artikkel 60 utdyper at det skal tas hensyn til hele familiens situasjon, som om alle var undergitt lovgivningen i det aktuelle landet og bodde der. EU-domstolen har i sakene C-245/94 og C-312/94 (Hoever og Zachow) og i C-255/99 (Humer) slått fast at ett familiemedlems tilknytning til trygdeordningen i et land gir de øvrige familiemedlemmene selvstendige rettigheter overfor det landet. Det spiller ingen rolle at det er et familiemedlem og ikke arbeidstakeren selv som er berettiget.

Etter et samlivsbrudd gjelder det samme. Nav endret praksis i samråd med Barne- og familiedepartementet slik at også den forelderen som bor sammen med barnet i et annet EØS-land, har en selvstendig rett til barnetrygd fra Norge, forutsatt at barnet i hovedsak forsørges av en forelder som har Norge som kompetent stat. Foreldrene regnes fortsatt som familiemedlemmer etter forordningen selv om de er skilt, separert eller aldri har bodd sammen.

Både den ordinære barnetrygden på 2 012 kroner per barn per måned fra 1. februar 2026, den utvidede barnetrygden på 2 572 kroner og småbarnstillegget på 712 kroner kan eksporteres i EØS-saker. Ett tillegg kan det ikke: Finnmarks- og Svalbardtillegget på 512 kroner per måned eksporteres ikke, og det skal heller ikke inngå i en differanseberegning. EFTA-domstolen godtok denne praksisen i sak E-3/05, fordi bostedskravet er objektivt begrunnet i hensynet til bosetting i området.

Eksportreglene virker også innover. Bor hele familien i Norge og reiser til et annet EØS-land i mer enn tre måneder, kan barnetrygden fortsette å løpe så lenge en av foreldrene eller barnet har Norge som lovvalgsland — for retten til en familieytelse kan ikke gjøres betinget av sammenhengende fysisk opphold i landet. Det er noe annet enn tremånedersregelen folk flest kjenner, og forskjellen er behandlet i artikkelen om ferie og korte utenlandsopphold.

Artikkel 68: hvem betaler når to land begge kan betale

Har familien rett til familieytelse for samme barn i samme periode fra to land, må det avgjøres hvilket land som er primærland og hvilket som er sekundærland. Primærlandet betaler sin ytelse fullt ut etter egne regler. Sekundærlandet betaler bare differansen opp til sitt eget nivå, og bare hvis dets ytelse er høyere. Er primærlandets ytelse høyest, utbetales ingenting fra sekundærlandet. Formålet er at familien skal sikres det høyeste beløpet den har rett til, uten at primærlandet må øke sine egne satser.

Bygger rettighetene i de to landene på forskjellig grunnlag, er rangordenen fast: først arbeid, så pensjon, til slutt bosted.

Forelder 1	Forelder 2	Hvor barnet bor	Primærland
Arbeid i land A	Hjemmeværende i land B	Hos forelder 2 i land B	Land A (differanse fra land B)
Arbeid i land A	Pensjon fra land B	Hos forelder 2 i land B	Land A (differanse fra land B)
Pensjon fra land A	Hjemmeværende i land B	Hos forelder 2 i land B	Land A (differanse fra land B)
Arbeid i land A	Arbeid i land B	Hos forelder 2 i land B	Land B (differanse fra land A)
Hjemmeværende i land A	Hjemmeværende i land B	Hos forelder 2 i land B	Land B (ingen differanse fra land A)

Bygger rettighetene på samme grunnlag — begge foreldre arbeider, eller begge mottar pensjon — er det barnets bostedsland som avgjør. Arbeider foreldrene i hvert sitt land og barnet bor i det ene av dem, er landet der barnet bor primærland. Bor barnet i et tredje land, blir primærlandet det landet med den høyeste ytelsen, og det landet kan kreve refundert inntil halvparten av beløpet fra det andre arbeidslandet etter gjennomføringsforordningen artikkel 58. Mottar begge pensjon, avgjør barnets bosted, og subsidiært den lengste medlemskaps- eller bostedsperioden.

Nav kan for øvrig betale barnetrygd også når ingen i familien har norsk lovvalg, så lenge de nasjonale vilkårene er oppfylt. EU-domstolen slo i sak C-352/06 (Bosmann) fast at et land ikke kan bruke lovvalgsreglene som grunnlag for å avslå familieytelse til en som fyller landets egne vilkår. Lovvalget avgjør hvem som er kompetent stat, ikke hvem som har rett etter nasjonal lov.

Du må søke — det er hele forskjellen

Barnetrygd for barn født i Norge ytes automatisk. Barnetrygdloven § 14 andre ledd bokstav d gjør et uttrykkelig unntak: krav må settes fram på fastsatt skjema dersom «retten til barnetrygd skal vurderes etter EØS-avtalens regler eller regler i andre trygdeavtaler». Det samme gjelder etter bokstav a når mor ikke er registrert bosatt i Norge, som er den typiske situasjonen for en nyankommen arbeidsinnvandrer.

I praksis betyr det to skjemaer. Søknaden er NAV 33-00.07 «Søknad om barnetrygd», og i tillegg kommer NAV 34-00.15 «Tilleggsskjema for utbetaling av støtten etter EØS-avtalen». Tilleggsskjemaet kommer i tillegg til søknaden, ikke i stedet for. Forventet saksbehandlingstid for en EØS-søknad er ni måneder, mot tre måneder for en vanlig søknad — Nav må hente inn opplysninger fra utenlandske trygdemyndigheter før saken kan avgjøres.

Barnetrygd gis for opptil tre måneder før den kalendermåneden kravet ble satt fram, jf. barnetrygdloven § 11 andre ledd. Venter du et halvt år med å søke, er halve etterbetalingen tapt uansett hvor lang saksbehandlingstiden blir. Inntil tre år tilbake gis bare når det er åpenbart at du ikke var i stand til å søke tidligere, eller Nav har gitt misvisende opplysninger.

Sender du søknaden til feil land, er det ikke kritisk. Etter artikkel 68 nr. 3 skal institusjonen som mottar søknaden, straks videresende den til det landet som har prioritet, og datoen du leverte i det første landet gjelder som søknadsdato i det andre. Det er derfor Nav kan skrive at du kan søke i landet du bor i eller sende søknaden direkte til Nav.

Hvilke land er med

Koordineringen omfatter EU-landene sammen med Island, Liechtenstein og Norge. Nav lister disse landene i barnetrygdsammenheng: Belgia, Bulgaria, Danmark, Estland, Finland, Frankrike, Hellas, Irland, Island, Italia, Kroatia, Kypros, Latvia, Liechtenstein, Litauen, Luxembourg, Malta, Nederland, Norge, Polen, Portugal, Romania, Slovakia, Slovenia, Spania, Sverige, Tsjekkia, Tyskland, Ungarn og Østerrike.

Sveits kommer i tillegg. Landet er ikke et EØS-land, men trygdeforordningen anvendes mellom EFTA/EØS-landene og Sveits fra 1. januar 2016 hvis du er statsborger i et EFTA-land. Sveits har ikke innlemmet endringsforordninger etter forordning 1224/2012, så senere endringer kan ikke legges til grunn overfor sveitsiske myndigheter.

Storbritannia er et kapittel for seg. Landet forlot EU og EØS 31. januar 2020, og konvensjonen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia som trådte i kraft 1. januar 2024, unntar uttrykkelig familieytelser — for Norges del barnetrygd, kontantstøtte og stønad til enslig mor eller far. Eneste vei til EØS-koordinert barnetrygd er separasjonsavtalen artikkel 29, som viderefører trygdeforordningen fullt ut for personer som var i en grensekryssende situasjon ved årsskiftet 2020/2021 og har vært det uten avbrudd siden. Faller familien utenfor separasjonsavtalen, er det bare norsk rett som gjelder. Mer om dette står i artikkelen om trygdeavtaler Norge har med andre land.

Færøyene og Grønland er ikke med i EØS, men er omfattet av nordisk konvensjon om trygd. Svalbard er helt utenfor EØS-avtalen: en polsk arbeidstaker i Longyearbyen kan ikke påberope seg forordningen, og må gå veien om folketrygdloven § 2-3, jf. artikkelen om barnetrygd på Svalbard.

Tredjelandsborgere faller som hovedregel utenfor koordineringen, selv om de er medlemmer i folketrygden. Unntatt er familiemedlemmer og etterlatte av EØS-borgere, flyktninger og statsløse som har vært omfattet av et medlemslands trygdelovgivning, og tilfeller som fanges opp av nordisk konvensjon.

To praksisendringer som kan gjelde deg

Nav praktiserte i mange år EØS-reglene for snevert, og to endringer har tilbakevirkende kraft. Den ene gjelder familier som bodde sammen med barnet i et annet EØS-land mens den andre forelderen var omfattet av norsk trygdeordning: disse kan ha selvstendig rett til både ordinær og utvidet barnetrygd, og saker behandles tilbake til 1. januar 1994 når krav settes fram. Den andre gjelder familier som fikk barnetrygden stanset under et midlertidig opphold i et annet EØS-land som startet 1. januar 2007 eller senere. Begge deler krever at du selv tar kontakt med Nav og dokumenterer at vilkårene var oppfylt.

En tredje endring kom med EU-domstolens dom av 25. april 2024 i sak C-36/23. Har familien en ubenyttet rett til barnetrygd i primærlandet, kan Nav som sekundærland utbetale full norsk barnetrygd — og kan ikke kreve pengene tilbake med grunnlag i prioritetsreglene. Feilutbetaling foreligger først når begge land faktisk har betalt for samme barn i samme periode.

Hva du gjør nå

Er det et EØS-element i saken din, er det bare én handling som teller: send søknaden. NAV 33-00.07 med tilleggsskjema NAV 34-00.15, og ta med fødselsattest for barnet, ID-nummer og adresse i hjemlandet for deg, barnet og den andre forelderen, samt kopi av arbeidsavtalen. Nav trenger også kommune og region i utlandet, fordi henvendelser til andre land ofte går til en regional institusjon. Hvordan dette ser ut i den vanligste situasjonen, står i artikkelen om arbeid i Norge når barnet bor i et annet EØS-land, og regnestykket når to land deler regningen finner du under differansebetaling av barnetrygd. Skal familien flytte ut for godt, er den generelle oversikten samlet på siden om flytting til utlandet med barnetrygd. Gjelder det et land utenfor EØS, gjelder helt andre regler — se barnetrygd ved opphold utenfor EØS.